Læreren forklarte noe med ganging og deling for så å dele det på noe annet igjen og regne ut hva som.. Vet du hva? Jeg skal ikke rote meg borti noe mattamatikkgreier.

Det ringte endelig ut, og jeg dro sekken av stolen, kastet den over skulderen og gikk frustrert ut av klasserommet. Joel kom rett bak meg, og hadde pakket inn vingene sine igjen, og dradd på seg genseren.

"Hva var det det handlet om?" Spurte Joel da vi gikk nedover gangen. Jeg kjente et rykk bakfra, og plutselig ble sekken min åpnet. Joel kastet ukeplanen til meg.

"Hva har vi neste time?" Spurte han uinteressert. Jeg prøvde å nappe etter sekken min igjen, men Joel dyttet meg unna. Jeg pustet frustrert ut med nesa, og la ørene flatt, før jeg misfornøyd åpnet planen, og skumleste nedover arket.

"Vi har norsk neste time, på rom C2. Skal vi dit nå?" Jeg så meg rundt etter en form for klokke. Jeg fikk øye på en. Det var ti minutter til neste time, og det var ikke langt unna, hvis jeg tenkte rett. Joel flirte fornøyd helt random, og dro hånden ut av sekken min. Jeg nappet sekken til meg igjen, og la planen i den. Rom C2, husk det Thomas.

Da jeg merket hvorfor Joel flirte sånn, sperret jeg opp øynene. Han satt og stirret på den lille lappen Askil hadde gitt meg. Jeg prøvde å ta lappen fra ham, men Joel bare dyttet meg unna. Jeg burde virkelig ikke ha spist så mye is denne sommeren.

"Gi meg lappen," sa jeg, og strakte håndflaten min ut så Joel kunne legge lappen i hånden min. Han ga meg et overlegent blikk, før han klasket håndflaten sin i min, så hele gangen kunne høre det. Lyden var egentlig litt ubehagelig å få i ørene, men jeg bet meg i det, og stirret på lappen jeg nå hadde i hånden.

Til Thomas.

Hei, jeg liker deg.

Det rykket i smilebåndene. Dette er egentlig dødskleint. Noen hadde skrevet en lapp med "jeg liker deg", og det var bare skikkelig.. Mhm.. Kleint. Joel så ut til å flire seg i hjel, mens jeg kastet lappen på gulvet.

"Jeg er ikke interessert," mumlet jeg. Fler elever strømmet ut i gangene, og fler fra klassen vi nettopp var i kom ut. En av dem var Stefano. Han kom mot meg og Joel.

Jeg så designerskjerfet hans henge bak på ryggen hans, og himlet med øynene. Han tror han er sååååå kul.. Eller.. Kanskje han er det..? Nei hva er det jeg snakker om?

"Hei godtfolk! Hva gjør vi?" Stefano la venstrearmen sin over skulderen min. Han måtte stå på tå får å ikke henge på meg. Den lille fyren irriterte meg litt nå, egentlig..

"Stefano, ikke-" sa jeg, og prøvde å trekke meg unna ham.

"Åh, kall meg Steff!" Avbrøt Stefano insisterende, og smilte bredt. Det gyldenblonde, karakteriske håret hans hang slapt om pannen. Det var så vidt man så de blå øynene hans.

"Stefano, jeg kommer ikke til å kalle deg-"

Stefano avbrøt igjen, og la pekefingeren over munnen min. Jeg vurderte å bite den, men det var ikke verdt det. "Shhh.. Ikke tenk på det. Det er kanskje vanskelig å vende seg til det i starten, men det går seg inn."

Nå ble det bare patetisk. Jeg pustet tungt ut, og møtte blikket til Joel. Litt hjelp her?

Men som den dusten han var, stakk Joel. "Jeg finner oss en plass ved.." Joel ventet på svar. "C2," svarte jeg ham. Joel nikket takknemlig, smilte, og forsvant inn i mengden. Nå var det bare jeg og Stefano igjen blant havet av andre elever.

"Dette blir for dumt, kan du ikke bare la meg v-"

Stefano hysjet på meg igjen. Argh..

"Slapp av pusekatt.." Okei, nok er nok.

Jeg freste lavt på ham. Stefano virket truffet, og spilte offeret. "Jeg har ikke gjort deg noe som helst, slapp litt av da!" Sa han, og kastet skjerfet dramatisk i den ikke eksisterende vinden. Du vet sånn jenter gjør med håret sitt ting..

Men kalte han meg pusekatt.. Hva faen?

Stefano forsvant mot C2, og jeg rygget bakover, får å finne en plass å se gjennom planen for resten av dagen. Jeg dultet borti noen, og jeg skvatt til. "Beklager," utbrøt jeg, og snudde meg så jeg møtte blikket til den jeg hadde dultet borti. Det var en jente med navn Frøya. Hun hadde tydeligvis evnen til å lage kjærlighet, noe jeg ikke trodde på.

Kjærlighet? For noe kliss.

Men Frøya bare fniste. "Hei Thomas!" Sa hun, og tullet fingrene inn i det blonde håret. De grønne øynene møtte mine, og jeg frøs til. Jeg trakk meg lenger unna, men for hvert skritt jeg tok bak, tok Frøya et fram.

Altså, dette var bare rart. Frøya hadde liksom den jentegjengen bak seg, og jeg begynte å friske ut. Jeg krasjet i en hard vegg, og dultet hodet mitt i den. "Au," murret jeg lavt, og Frøya fniste videre.

"Hei Pusekatt," sa Frøya.

"Ikke kall meg det.."

"Joda. Pusekatt, pusekatt, pusekatt."

Jeg kjente raseri bygge seg oppover halsen, og klørne falle ut av fingertuppene mine. Latteren av jentegjengen bak Frøya var truende. De stirret alle på meg, som om jeg var en huskatt. Jeg vet den følelsen, får den hele tiden av Joel. Men med han er det bare en vits.

"Gå vekk," prøvde jeg meg, og dyttet Frøya unna. Hun falt dramatisk bakover, og landet i armene på jentegjengen sin på fire. "La meg være." Jeg så sendte jeg Frøya en grimase før jeg sakte trakk meg unna dem. Jeg fikk frysninger oppover ryggen mens jeg gikk gjennom folkemengden. Bak meg hørte jeg Frøya og jentegjengen hennes rope pusekatt.

Gud som jeg hatet å bli kalt det.

Jeg trasket gjennom folkemengden, og prøvde å ikke bli helt tråkket på av de høye folka rundt meg. Jeg snublet i en fot, aner ikke hvem sin, og falt om på bakken. Jeg så rundt meg, og håpet ingen så det. Men joda. Selvfølgelig. Det var kanskje hundre folk i denne gangen akkurat nå, og jeg hadde snublet midt i en folkemengde. To armer tok tak i meg under armene og løftet meg opp. Det var en høy tiende-klassing.

Han flirte, og fiklet med duskene jeg hadde på ørene. Jeg krympet meg, og så fler blikk på meg. Mhm. Kleint.

"Er du ok?" Spurte en jente med mørkt, kort hår. Jeg nikket raskt, men møtte ikke blikket hennes. Jeg prøvde å vri meg ut av grepet på gutten som holdt meg igjen. "Jeg er ok, slipp."

Ingen reaksjon. Gutten fortsatte bare å fikle med duskene på ørene mine. "Seriøst, slutt," sa jeg, mer desperat denne gangen. "Jeg har en time å rekke, og-"

Herregud. Tiendeklassingen hysjet på meg. Okei, nå orker jeg faktisk ikke mer. "Slipp!" Jeg prøvde vri meg ut av grepet rundt meg igjen. Jeg hørte noen folk i mengden 'awe". Ikke 'awe' meg.. Bare.. Ikke.. Ples.

Skoleklokka ringte, og gutten som rundt meg slapp. "Ses," sa fyren lavt til meg, og jeg fikk en dårlig magefølelse. Ørene mine lå bakover da jeg forlot 'åstedet', og jeg kjente fyren holde litt igjen i halen min da jeg var rundt en meter unna ham. Er det bare jeg som har en dårlig magefølelse her, eller?

Jeg åpnet døren inn til C2. Joel satt der allerede, og hadde gjort klar plass til meg. Jeg kjente lettelsen strømme på da jeg sank sammen i stolen. Jeg var for lat til å henge opp sekken akkurat da, så den lå bare ved føttene mine. Stefano satt noen pulter unna. Fler fra klassen kom inn døren til rommet. Lærerinnen sto og skrev noe på whiteboarden med tusj, og jeg prøvde å lese hva. Men læreren var i veien.

"Jeg har en oppgave til dere idag. Eller, rettere sagt et prosjekt."

"Men året har nettopp startet?" Protesterte Joel. Lærerinnen smilte bredt.

"Prosjektet skal handle om hva dere lærte i fjor, og husker. Det dere ikke kan, kan vi gå litt gjennom i år, og fortsetter derfra. Noen spørsmål?" Lærerinnen rettet på de røde, firkantene brillene sine som var ned på nesa. Ingen sa noe, og kleinheten var til å kunne føle på.

"Ingen spørsmål, nei," sa lærerinnen, og så ned på kateteret sitt og bladde gjennom noen ark. "Vel, jeg har valgt ut grupper som dere skal jobbe med to og to, og gjør deres beste. Dere må kanskje jobbe med prosjektet hjemme hos dere selv også, eller sammen på biblioteket eller sammen hvor enn dere vil, jeg skal ikke gå inn på detaljer."

Jeg fikk vondt i magen. Jeg ville ikke havne på gruppe med noen, og i hvert fall ikke to og to. Kanskje det hadde gått an med Joel, men hvis jeg havner med en jente, klikker det for meg.

Lærerinnen begynte å lese opp par.

"Gennie og Askil, Joel og Sara, Isabelle og Anna, Amanda og Frida, Stefano og Thomas. Dere kan gå til partneren deres og finne ut hva dere vil arbeide med. Jo mer info, jo bedre."

Nei.. Nå hadde jeg virkelig vondt i magen. Jeg rakte opp hånden. "Kan jeg gå på dass?" Spurte jeg da jeg fikk lærerinnens oppmerksomhet, og stirret ned i pulten min. Joel klappet meg medfølende på skulderen, og gikk bort til partneren sin. Stefano satte seg ned, og strøk meg på ryggen.

"Det går fint, jeg kan tenke på hva vi skal ha om til du kommer tilbake. Bare vær rask, pusekatt." Som om det skulle skje. Jeg nikket, orket ikke engang å si imot at han kalte meg pusekatt, så dårlig magefølelse hadde jeg. Det føltes sånn som om jeg skulle kaste opp.. Blærgh.

Jeg tuslet ut av klasserommet, og jeg kjente Stefano sitt blikk brenne meg i nakken, før jeg gikk ut døra, og lukket den bak meg. Jeg pustet ut, og kjente jeg ble helt varm inni meg av sinne. Jeg gikk nedover gangen, og tok til venstre, der guttedoen var.

Men jeg gikk ikke inn dit. Jeg bare satte meg i kroken. Det har seg nemlig sånn at i korridoren, eller gangen eller hva du nå vil kalle det, så er guttedoen på en måte til venstre, jentedoen til høyre, og det var på en måte et litt stille sted der.

Jeg bare satte meg i hjørnet, og la fjeset i håndflatene. Av sinne. En dør ble åpnet, og en høy fyr kom ut. Det var den tiendeklassingen som hold meg fast tidligere. Jeg holdt pusten, og så opp på ham. Hvorfor gjorde jeg det? Han, som de fleste andre, ville kjent blikket i nakken.

Fyren snudde seg brått, og møtte blikket mitt. Jeg møtte hans. Ikke kleint nei. Merk deg sarkasmen.

Når jeg tenker over det, må jeg ha sett ganske patetisk ut. Sitte i en hjørne, og bare ikke gjøre noe annet. Fyren smilte, og gikk nærmere meg. Jeg trakk meg nærmere veggen, og prøvde å unngå fyren, som hadde satt seg ned ved siden av meg. Han tok venstre hånd over skulderen min. Jeg prøvde flytte meg unna, men fyren hold meg fast. Nå fikk jeg bare en guffen følelse, og magefølelsen ble ti ganger verre.

"Hei du," sa fyren, og fiklet med duskene på ørene mine. Jeg strakte hals og lente meg mot motsatt side av ham. "Hva er galt?"

"Nå som du er her, er alt galt." Jeg tenkte litt på det comebacket. Det må jeg bruke i fremtiden..

"Sick burn, high five?" Fyren tok håndflaten fram, men jeg svarte ikke i noe. Bare satt der, klemt opp i et hjørne, med en tiendeklassing rett ved siden av meg.

"Hva vil du?" Gryntet jeg gjennom genseren.

"Trøste deg, du ser trist ut."

"Jeg har aldri snakket med deg før, jeg vet ikke noe om deg," jeg la tydelig på "og jeg er ikke trist."

"Ikke det nei? Jeg ser det." Fyren fiklet med duskene på ørene mine igjen.

"Slutt med det der," mumlet jeg, og ristet på ørene. Fyren fortsatte. "Seriøst, slutt."

"Hvorfor det?" Jeg så opp, og møtte et eplekjekt smil. Jeg nølte.

"Jeg kjenner deg ikke." Murret jeg, og begynte å bli sur.

"Ikke det, nei. Jeg er Trish."

"Okei."

"Skal du ikke si ditt navn?"

"Nei." Nå begynte jeg å bli fornøyd med svarene mine. De var korte og enkle. Gullstjerne for meg.

denne duden med navn Trish løftet meg opp som om jeg var luft, og satte meg på fanget hans. Han vugget fram og tilbake. Mhm dette er bare dødskleint og tvilsomt.

"Slipp," beordret jeg, men Trish slapp ikke. Jeg prøvde å vri meg ut av grepet hans rundt meg, til ingen nytte, igjen.

*

Hai!

Fiskebolle, fiskekake, kråkebolle, laks, torsk, hummer, kreps, krabbe, sild, tunfisk æsj, makrell

Okei jeg skal stoppe.