Først vil jeg forklare noe; jeg skriver akkurat det jeg vil, og blander furries med teen fiction. Jeg skriver etter mine interesser, og hva jeg selv syntes blir bra. Takk for at du leser, og håper du faktisk klarer det uten å facepawe deg selv i panna.

Min panne er solbrent, icri.

Den irriterende, kvalmende lyden av alarmen din om morgenen. Den er så forferdelig, jeg kunne bare kastet alle vekkeklokker og alarmer ned i ingenting. De gjør meg sinte at jeg bare kunne skrike og kastet puta i veggen.

Men Thomas, ta deg sammen nå, tenkte jeg guffent, mens jeg prøvde å dra av meg dyna. Jeg hørte den falle ut av senga, og jeg fikk frysninger oppover ryggen. Kulden bare kastet seg over meg. Med lukkede øyne dro jeg hånden over sengekanten, og skrudde av alarmen som sto på nattbordet. Så nappet jeg etter sommerdyna, og prøvde å dra den opp i senga igjen, uten hell.

Jeg var ikke motivert nok til å dra dyna opp i senga igjen eller stå opp, så jeg bare lå der, prøvde å åpne øynene. Det var ikke så lett da, ettersom at pollenallergien min mot gress hadde vært veldig ille den siste uka, og hadde lagd seg som et lag av guffent slim over øyelokket, nesten som ekkel, billig lim du ikke tror fungerer men egentlig er noe superformula fra en eller annen gal kjemiker.. Jaja, nå sporer vi av..

Du aner ikke hvor smertefullt det er å prøve å åpne øyelokket når det er limt igjen. Det er som om du hadde fått svidd igjen øynene, som om metall smelter sammen.

"Thomas!" Ropte en stemme nedenfra. Det var pappa. Ugh.. "Hvis du kommer for sent til første skoledag nekter jeg å kjøre deg til skogen resten av semesteret!"

Men jeg rørte fortsatt ikke på meg. Jeg luktet at vinduet var åpent. Hvordan jeg luktet det, lurer du kanskje på. Jo, jeg fortalte tidligere at jeg lever i en sånn der rar verden, og da snakker vi om formskiftere, djevler, bokstavlig talt engler, halvkatter, halvhunder.. Ja, du tar poenget. Og i denne situasjonen er jeg en halvkatt. Og jeg er veldig tilfeldig. 'Lukter at vinduet var åpent'? Bare en dust ville tenke på sånt.

Det vil si at jeg har ører dekket av pels, en irriterende hale, og egenskapene til en katt generelt. Mhm, ja, skikkelig morsomt, hurra for meg. Egentlig er det ikke noe morsomt. Man er livredd hunder og halvhunder, man er naturlige fiender med varulver, og man hater vann. I fjor strøk jeg i svømming på skolen. Kanskje ikke rart jeg ikke liker badedager?

Tankerekken ble avbrutt av fres. "Kom deg ned nå!" Ropte pappa. Jeg prøvde å åpne øynene en siste gang, og klarte det. "Yes!" Utbrøt jeg lavt til meg selv, og kastet meg ut av senga. Jeg så rommet mitt, med de blå veggene, og skråtaket med vinduet. Vinduet som var åpent, og hadde sluppet inn gresspollen. Ugh..

Jeg dro på meg en dekkende genser så folk ikke skulle stirre så alt for mye på pelsen som nesten begravde overarmene mine,og gikk bort til det åpne vinduet. Jeg lukket det, og kjente jeg måtte nyse.

Samtidig begynte snuten og renne. Jeg lukket øynene, og i løpet av et sekund, tok jeg armen foran den, og nøs, med lukkede øyne. Jeg hørte pappa gå utålmodig rundt på gulvet nede, og dro på meg en slapp kosebukse. Aldri vært dongeribuksetypen, egentlig.

Ned trappen gikk jeg, og svingte inn på kjøkkenet. Lillesøstra mi Kathy ble løftet ut av barnestolen sin, og satt på gulvet. Mamma snudde seg mot meg. De ravgule øynene borret seg inn i mine grønne. "Du er sen," informerte hun meg. Jeg himlet med øynene. De svarte stripene ved kinnene var truende, og den oransjefargede, utrolig korte pelsen ved ansiktet fikk meg til å unngå blikket hennes, om bare noen få sekunder.

"Vet det," sa jeg bare tilbake, og smilte falskt, fortsatt uten å møte blikket til mamma. Så jogget jeg bort til kjøleskapet, og tok ut matboksen jeg hadde gjort klar dagen før. Jeg sa 'ses', til mamma, og hadde rufset lillesøsteren min Kathy i håret før jeg spurte mot ytterdøra og grabbet med meg sekken som hang på knaggen ved siden av, før jeg spurtet ut og satte meg i framsetet på den grå bilen til pappa, som allerede satt der og ventet.

"Sen, som vanlig?" Spurte pappa rolig, mens han rygget ut av innkjørselen på huset. Jeg nikket, og la matpakken min oppi den lille blå sekken min. Jeg luktet at pappa allerede hadde spist. Tunfisk.

Jeg prøvde å ikke vise at jeg rynket på snuten, men det var vanskelig. Jeg vred ørene bakover, før jeg ristet på hodet, og la sekken ned på gulvet på bilen. Så sukket jeg, og satt meg tilbake i setet. Jeg hater tunfisk.

"Så, hvordan tror du dette året blir?" Spurte pappa. Jeg trakk på skuldrene, og smilte halvhjertet.

"Egentlig så er det resten av året, og ikke dette året, fordi det er august nå." Jeg talte på fingrene mine mens jeg telte oppover til desember. "September, oktober, november, desember og," jeg håper jeg tok det i riktig rekkefølge, huff. "Det er bare fire måneder igjen av året, og ikke et helt år, aka tolv måneder."

Pappa snøftet bare, og fortsatte kjøringen. Resten av kjøreturen til skolen tok plass i dønn stillhet. Det var da greit nok for meg. Jeg var ikke så veldig flink i å snakke, egentlig. Altså, ikke misforstå, jeg har god uttalelse, men jeg er ikke flink å fortsette en samtale, hvis du skjønner.. Heh..

"Da er vi her," sa pappa, og stoppet på skolens parkeringsplass. "Glad i deg."

"Takk for turen, glad i deg å!" Jeg tok sekken på ryggen, og hoppet ut av bilen. Jeg rakk så vidt å se meg rundt før jeg ble overøst med en eller annen klem. Jeg rynket på snuten, og la ørene flatt bakover før jeg luktet hvem det var.

"Joel!" Utbrøt jeg glad, og klemte tilbake. Det bølgete, brune håret hans hadde vokst siden sist jeg så ham.

"Hei kompis!" Joel trakk seg ut av klemmen, samme gjorde jeg. De grå øynene hans skinte, og de nesten usynlige fregnene på kinnet hans fikk meg til å smile. Huff, som jeg hadde savnet den dusten her.

"Altså, det ringer inn om noen få minutter," forklarte Joel raskt, mens han vred på vingene under genseren sin. "du vet," Joel harket krast, som om han syntes det var flaut å si det. "Tvillingsøsteren min Isabelle, hun vekket meg grytidlig! Herregud, hva er galt med jenter?" Joel tok den ene knoken og gnidde den i det ene øyet. Han hadde poser under øynene, og virket stuptrøtt.

Jeg trakk på skuldrene. "Så lenge vi havner på gruppe sammen i sånne idiotiske prosjekt, så overlever jeg resten av skoleåret." Joel nikket seg enig, mens han dro av seg genseren. Skjorta under var grå, og hadde to selvklipte hull på ryggen så de sorte flaggermusvingene hans faktisk kunne røre på seg. Han knyttet genseren rundt livet, og de grå øynene lyste opp mot vingene.

"Jeg syntes det er teit at klesbutikkene ikke selger klær beregnet til de med vinger, vi må klippe opp genserne våre selv, tenker de aldri på hvor stygt det blir når en gutt prøver å klippe noe?"

Jeg smilte, og så meg rundt på skoleplassen. Automatisk begynte jeg å gå lenger inn på skoleplassen. Jeg forventet at Joel kom hakk i hæl, noe han ikke gjorde. Istedenfor kjente jeg et kraftig vindpust i nakken, og snudde meg. Joel hadde foldet ut vingene, og fløy en meter over bakken.

"Slutt å klag på at folk ikke designer klær for folk med vinger. Designeren syntes sikkert dere er alt for bortskjemte. Flyr rundt sånn, på den høye hesten deres." Sa jeg, og lot halen gli langs bakken.

Jeg hørte Joel flire. Jeg bare ignorerte ham, snudde på meg igjen, og gikk videre mot inngangen på skolen. Hvis jeg timet det riktig, kunne jeg slippe å bli dyttet rundt i gangene.

Oppgitt hørte jeg skoleklokka ringe, og oppgitt trasket jeg mot den. Prøvde å la den verste trafikken flyte forbi, så man slipper å bli dyttet rundt, og at folk tråkker på halen min.

Da dørene så ut til å bli mulige å gå gjennom, og folka var gone, gikk jeg inn. Lukt av sopp og svette fikk meg til å krympe meg. Skulle helt ærlig ønske at den forbanna luktesansen kanskje kunne gi seg litt.

Med Joel rett bak meg spurtet jeg gjennom gangen, og merket ikke før det var for sent at Stefano, en fra klassen, hadde stilt seg foran meg. De blå, kalde øynene hans boret inn i mine, og jeg la ørene bakover.

"Hva er det du vil?" Spurte jeg furtent, og så over skulderen hans. Hvis jeg husket riktig skulle vi egentlig ha mattetime i første time, og jeg nektet å komme for sent.

Stefano trakk på skuldrene, og møtte blikket til Joel, som kom provoserende foran ham. "Ja? Hva er det du vil? Vi har steder å være!"

Stefano bare sto og stirret på Joel i tjue lange, kleine sekunder før han ristet på hodet. "Skal vi slå følge til timen eller?" Spurte han uskyldig. Det var noe i undertonen hans jeg egentlig ikke likte, men samme kan det være.

Joel svarte ikke, som om deg var min jobb å gjøre det. Jeg bet meg i underleppa. "Klart det. Jeg tror klasserommet er rett borti korridoren her." Jeg pekte nedover gangen, og begynte å gå. Joel flaksende bak meg, og Stefano rett ved siden av Joel. Eller.. Stefano hold seg såpass langt unna at han ikke ble truffet av de kraftige vingeslagene Joel pulserte for å holde seg i luften.

Vi kom til et rom i gangen, og jeg åpnet døra såvidt. Jeg tittet inn, og sjekket om det var noen der inne. Ingen. Joel fisket opp ukeplanen fra sekken sin, og skumleste gjennom den. "Det står vi har rom B4, Thomas," sa han tvilende, og sjekket nummeret på dørene mens han sa nummerne høyt for seg selv. "A9, B1, B2, B3.. B4! Jeg fant det!"

Jeg snudde meg bort mot Joel. Det var en lukket dør, med nummeret "B4" på et skilt ved håndtaket. Kjapt gikk jeg mot Joel og døra, og åpnet. Stefano like bak.

"Sorry at vi er sene!" Unnskyldte jeg, og møtte blikket til læreren. Samme, kjedelige mattelærer som jeg hadde i fjor. Læreren nikket forstående, og nikket mot resten av klasserommet og elevene som satt ved pultene. Jeg så en ledig helt fremst, og snappet den. Det var den første ledige pulten, og den var fremst, så hvorfor skulle jeg ikke ta den, liksom?

Det var bare et problem. Det var en gutt der, og, hvis jeg husker rett, så het han Askil. Askil, en branndemon. Altså, jeg hadde ikke blitt så god venn med Askil alle årene jeg har gått på skole, men det var ikke problemet. Det var det at han ikke var Joel.

Klasserommet var dønn stille da Joel satte seg ved en helt ledig pult bakerst i rommet. Det var ingenting annet ledig, så Stefano bare fulgte på. Stille furtet jeg inni meg da læreren begynte å bable om noe jeg aldri kom til å få bruk for i fremtiden, og hvilte hodet i håndflatene mine.

Jeg var halvveis i søvne da noen pirket borti meg med en blyant. Jeg gryntet, og så trøtt opp fra pulten. "Hva er det?" Spurte jeg, uten å vite hvem det var som pirket borti meg. Det var Askil. Han hadde en liten lapp flettet mellom fingrene, og jeg kunne lukte mange hadde vært borti den. Jeg skar en grimase, og tok imot den.

Jeg skulle til å sende den videre, da Askil stoppet meg. "Den er til deg," forklarte han hviskende. Jeg så opp på klokka. Timen var snart ferdig. Mattelæreren var oppmerksom på meg, så jeg puttet lappen i sekken til å lese på den senere. Askil stoppet meg igjen.

"Jeg kan lese den senere," sa jeg, med sammenbitte tenner. Kjente jeg ble litt irritert nå.

"Du må lese den nå! Høyt, så jeg får høre." Askil hevet et øyebryn mens han gliste. Jeg la ørene flatt bakover, og kjente jeg ble mer og mer irritert på den fyren her. Jeg så meg rundt i klasserommet, i håp om å få blikkontakt med Joel. Jeg klarte ikke finne det før læreren avbrøt.

"Thomas, se fremover igjen, ellers blir dette vanskelig for deg i fremtiden." Hvordan visste læreren at jeg ikke så fremover? Hadde han øynene i nakken eller? Altså.. Kanskje..

Jeg bet meg i underleppa, og freste lavt. Læreren snudde seg brått. "Ikke fres på meg!" Kjeftet han. Jeg sank ned i stolen, og lukket øynene. Jeg hørte noen jenter flire lavt, og at en av dem hviske til deg andre: "jeg tror han ikke vil lese den fordi han er redd for at det ikke er deg!" Det var Frida som hvisket. Jeg bannet stille, og håpet de ikke snakket om meg. Jeg var litt takknemlig for hørselen min, og katteegenskapene mine, men noen ganger kan det å høre hvisking virkelig gå deg på nervene.

*

Woah hai!

Klokka er 06:19 jeg burde legge meg men meh jeg har drukket cola, kaffe, skrevet, lest, vært på dass, spist knekkebrød og drukket saft. Man sku egentlig tro at jeg burde sove men nei, jeg orker ikke.

Fordi jeg er så kul.