"Their mother? Tony, this have to be serious! Nobody have talked about her in years now, what did he say?"

"He.. He said something.. I just need to remember..," jeg gned meg selv i skallen. Jeg husket alt, men viste ikke hvordan jeg skulle få sagt det. Sakte stammet jeg det frem. "She.. Their mother... Veronica.. She is... Dead.." Stemmen min forsvant på det siste ordet. Bruce så trist på meg.

"Tony, I am so sorry for hearing that. All this will be okay," han la en hånd på skulderen min. Jeg så ned i bakken.

"But I promised her, one day. I promised Tris that she, one day could meet her mother.. Now she can't," sa jeg trist. Selv om det var lenge siden jeg og Veronica hadde møttest og snakket, var det vondt å tenke på at hun var borte. Moren til Tris. Jeg hadde ikke vært klar på at alt dette kom til og skje, den kvelden da jeg først møtte Veronica.

"Let's go anywhere else but here," sa Bruce. Jeg så opp og så han prøvde å smile et oppmuntrende smil.

"Good idea." Vi gikk inn til labben.

"So, how did she.. You know.. Die?," spurte Bruce forsiktig når vi hadde kommet oss inn.

"Chris said that she isn't a superhero anymore, she felt too old, and didn't want to use her powers anymore. But one day, when Chris was late home from school..," jeg trakk pusten dypt. "Her old archenemy... I don't remember his name.. But he.. He broke into their house... And he.. He killed her..." Stemmen min var ujevn imens jeg snakket og flere ganger måtte jeg stoppe for å trekke pusten dypt. Jeg satte meg sakte ned i en stol.

"Oh god.. I am so sorry," sa Bruce. Han prøvde alt han kunne til å trøste meg, men så visste jeg ikke om det gikk an å gi meg noe trøst. For jeg viste ikke om jeg var skikkelig lei meg, eller om jeg var lei meg for Tris og Chris' vegne.

"How am I supposed to tell all that to Tris? And what am I supposed to say to Chris?," jeg satte albuene på knærne mine og la hodet i hendene. "I need a vodka or two. And more sleep," mumlet jeg før jeg reiste meg opp og gikk til baren. Der tok jeg det første og beste jeg fant, og gikk til soverommet. Når jeg passerte Tris lå hun stille på samme plassen hun hadde gjort fra før.

TRIS' POV:

Jeg hørte lave stemmer bak meg, men hørte ikke og fokuserte ikke på hva de snakket om eller hvem det var. Musikken var for høy og jeg prøvde å koble av og tenke over hva som hadde skjedd. Det ble stille, men det gikk ikke mer enn noen få minutter før jeg hørte romstering bak meg igjen, så skritt. Når jeg så bak meg gikk pappa mot rommet sitt, og Bruce ut fra labben. Jeg stoppet musikken. "What's the matter with dad?," spurte jeg og så etter ryggen til pappa som forsvant rundt et hjørne.

"He is just... Upset" sa Bruce. Han var nervøs i stemmen.

"I need to talk to him," jeg reiste meg opp.

"I don't think this is the right time," sa Bruce.

"It is," sa jeg og gikk etter pappa.

Jeg trakk pusten dypt før jeg gikk inn på rommet til pappa. Der, inne på rommet satt pappa med ryggen mot døren og et glass i hånden. Han snudde seg ikke og så på meg når jeg kom inn. Jeg gikk bort til sengen og satte meg ved siden av han, uten at han rørte på en muskel. Der satt vi en lang stund og stirret på den hvite veggen.

"I know why you are here."

"Who is Chris?"

"I will tell you when I feel you are ready," sa pappa og snudde litt på hodet.

"When you are ready," rettet jeg og så på han.

"Oh Tris.. If it was just that easy," pappa så på meg med et trist blikk.

"Dad, please. I can take it, no matter what it is," sa jeg bedende.

Pappa så tilbake på veggen, og igjen var det helt stille. Han bare satt der og stirret på den helt hvite, normale veggen, imens han en gang iblant drakk en liten slurk fra glasset han holdt i hånden. Jeg så tilbake på veggen.

"If you promise me to not ask any questions till the end of all. Not talk at all. Okay?," pappa så på meg etter en lang stund.

"Erm... Yes."