"I introduce; the Dark Assassin!," ropte Zack over høyttalerne. Folk ble ivrigere, ropte og jublet enda høyere. "Maybe not in her suit, but that will be fixed." Under meg begynte gulvet å riste, og jeg flyttet meg bort fra den sorte plattingen.

Opp fra plattingen kom det en mannekeng, ikledd en sort og mørkegrønn drakt. Jeg gikk bort til den når den hadde stått stille en stund. Drakten var laget av noe som lignet på lær, og så ut som å være relativt tettsittende. Den hadde et belte med noe jeg ikke kunne skjønne var, holdere til noe som måtte være sverd eller staver på ryggen, og noe som dekket over munn- og nesepartiet mitt. "Come on, don't be shy. Change to your new clothes," sa Zack, og jeg kunne høre han var stolt.

You don't have any choice.

Jeg brukte superfarten min til å skifte drakten på meg. Til min lettelse passet den, men det føltes ikke ut som at jeg hadde så mye klær på meg, og at kurvene mine ble godt vist. Jeg kjente det var beskyttelse på underarmene mine, og hanskene som fulgte med var litt ekstra harde på knokene. Når jeg hadde fått på meg det meste, roet jeg meg ned. Med drakten og beltet på stoppet jeg opp. "And the mouth covering thing," sa Zack og lo fornøyd. Jeg dro den opp over nesen min. "Here we have her, the Dark Assassin in all her pride!"

Folk ropte, jublet, plystret og klappet. Jeg følte meg egentlig ganske ukomfortabel, der jeg stod i midten av mange hundre mennesker. "Let's see," sa Zack og dro litt på ordene. "Shall we begin?" Folk ropte og jublet. "Round one, the Dark Assassin is still good old Trisha Stark in a costume. Let the challenges begin!"

Jeg skjerpet sansene. Dette var seriøst, og jeg visste ikke hva Zack hadde planlagt. Jeg stengte ute all ropingen og jubelen fra folkene. Veggene rundt meg, som alle var et stykke unna åpnet seg med en liten sprekk, og ut kom det mange titalls sortkledde mennesker. Når en hel haug av dem hadde kommet ut, lukket veggene seg igjen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. De sortkledde folkene begynte å spre seg rundt i rommet, men kom ikke for nærme meg. Når de stod i en stor ring rundt meg, begynte de å gå mot meg. "What will you do now?," spurte Zack. Stemmen hans var høyere enn det jeg ville, men jeg ignorerte han. De sortkledde folkene hadde gått så nærme meg at de nesten stod skulder mot skulder. Helt likt dro de alle opp en pistol hver som de siktet mot meg.

You got two options. The first is to use your speed to stop them all now, or you can wait and see what happens.

Jeg stod enda stille. Ikke en eneste muskel rørte seg. Det var vanskelig å si hvorfor, for jeg ville det. Helt likt presset de inn avtrekkeren.

Sansene skjerpet seg enda mer. Jeg hørte kulene suse gjennom luften, før jeg ropte til og slo ut med armene. All energien min skjøt seg ut av meg på noe som føltes ut som lysets hastighet. Alt jeg kunne se var at de sorte mennene ble dyttet bak sammen med det lysegrønne lyset av en strøm som føk rundt i rommet.

Jeg falt sammen på gulvet. Sansene slappet av, og jubelen steg. Av alt jeg kunne se reiste ikke de sortkledde folkene seg igjen. "You are breathing, that means you are living. That means get up Tris," ropte Zack over høyttaleren. Jeg brukte noen sekunder før jeg reiste meg opp litt svimmel og tømt av energi. De sortkledde folkene som hadde ligget på bakken enda lenger enn det jeg hadde, begynte nå å flykte gjennom de smale åpningene i veggene igjen. Jeg kjente det ikke var noen vits å prøve å rømme gjennom dem, og trakk heller pusten dypt.

You can do it. Just concentrate.

"Over to my favorite," lo Zack. Han var i godt humør, mest sannsynlig fornøyd med det jeg nettopp gjorde. "You're the dog, and this is the rabbit." Rett etter ble det skutt ut en liten kule i rommet som jeg ikke klarte å se før jeg fokuserte. Den føyk rundt i rommet minst like fort som jeg kunne løpe. "Catch," lo Zack.

Jeg konsentrerte meg. Verden stod nesten helt stille, unntatt den lille kulen som føyk rundt i rommet med det som nå var for meg en ganske normal fart. Jeg begynte å løpe, og fant fort ut at det kom til å bli vanskeligere enn forventet å fange kulen. Jeg løp rundt i rommet, men måtte til slutt begynne å bruke de store klossene i rommet for å komme meg opp i høyden. Det føltes ut som at jeg fløy mellom de forskjellige klossene når jeg løp, og det grønne lyset stod som lyn bak meg.

Jeg hadde en ganske god fart, og var bare et par meter bak kulen da jeg tok meg sats og hoppet fra en høy kloss. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at noen få meter lengre fram kom også den store glassveggen. Kulen svingte enkelt til siden, imens jeg fortsatte videre rett inn i glasset. Jeg følte meg som en flue som traff en bilrute, og hele glasset vibrerte når jeg traff det. Rett etter falt jeg ned på bakken med et brak. Hele kroppen min sved, og sansene mine kom tilbake til normalen. Det gikk et sukk gjennom publikum når de så hva som hadde skjedd. "Oh come on, you had to see that coming. You almost broke the glass," sa Zack oppgitt. "It's not over. You haven't caught it yet, so get up." Jeg måtte, det visste jeg. Jeg lå og stirret opp i stjernehimmelen noen sekunder, før jeg dro meg selv opp.

Focus. Be smart.

Jeg fokuserte så godt jeg kunne igjen. Den lille kulen fløy enda rundt i rommet. Jeg pekte hånden min mot den, og fulgte den der den fløy. Det grønne lyset dukket opp rundt hånden min, og rundt kulen. Kulen stoppet opp, så jeg enkelt gikk mot den, og tok den. Da slappet sansene mine av igjen, og jubelen steg. Kulen var sølvfarget, ganske hard, og litt tung. Jeg studerte den nøyere, og merket at jeg kunne åpne den. Det gjorde jeg, og inne i den fann jeg en lapp.

"Turn around."

Jeg snudde meg, og bak meg stod en person, iført sorte klær. I hånden holdt han en lang stav. "Time to use your weapons," sa Zack. Da kom jeg på at jeg hadde staver på ryggen. Jeg dro begge frem og så nøye på dem. Det gikk an å sette dem sammen, noe jeg gjorde.

You've done this with Pietro. You'll be okay.

Jeg trakk pusten dypt en gang, før den sortkledde mannen snurret rundt på staven sin. Jeg gjorde meg klar, og før jeg visste det var vi igang. Han var mye bedre enn meg til å sperre, og fikk mange slag på meg. Jeg mistet staven min, og hadde blitt lei av å prøve og slå han i normal fart. Jeg sparket han i magen, og tok fra han staven før jeg slo han i hodet med den. Han landet i bakken.

I'm done with Zack. I'm done with his games.

Jeg så meg rundt i publikum. Oppe på en platting så jeg Zack stå smilende. Alt stod stille for meg, og jeg var nå blindet av hat. Han hadde ingen rett til å gjøre dette mot meg. Jeg hevet hånden min mot han, og jeg så det grønne lyset komme rundt den. Det samme gjorde det rundt Zacks hals, og han ble sakte løftet fra bakken. Jeg så han grep rundt halsen sin, men begynte fort å veive med armene. Rett etter ble åpningene i veggene igjen sperret opp, mye fortere enn sist, og nå kom folk iført uniformer, beskyttelser og pistoler inn. "Tris Stark, let Zack go and we'll do this without harm. If don't, we'll shoot," hørte jeg en stemme rope mot meg.

Jeg slapp ikke Zack. Ikke enda. Han kunne klare noen sekunder til. Pistoler gikk av. Jeg sørget for at Zack ble kastet bak så han krasjet i veggen bak seg, før jeg snudde meg og stoppet kulene. "Why are you even trying to stop me? If I wanted, I could make this building blow up in the air," sa jeg mot dem.

Why did I say that? I am not able, or can do that, but hey, they were mean first.
Zack is really coming under my skin.

Jeg slapp ned kulene. "You want me back in my room, doesn't you?," spurte jeg mannen som hadde snakket litt før meg. Han nikket. "Better being there than here. Hit me with whatever you got." Han rettet pistolen sin mot meg, og skjøt meg i låret. Rett etter ble alt mørkt.