Jeg hadde blitt forlatt inne på det kalde, tomme rommet. Zack hadde låst døren godt etter seg, og jeg hadde ikke orket å prøve å åpne den på noen måte.

Jeg lå nå på en hard seng, med et tynt teppe over meg. Låret mitt sved noe forferdelig, og jeg håpet Zack snart kom for å ta ut kulen. Samme hvordan han gjorde det, ville det blitt bedre enn det var nå.

Det kom et lite smell, og klang av metall fra døren. Jeg så mot den, og nede ved døren så jeg det ligge noe som lignet på en pinne av stål og en tang. Jeg tvang meg opp, og hinket bort til døren. Det lå en operasjonskniv og en lang, smal tang foran døren.

Zack isn't going to remove the bullet. You are.

Jeg svelget tungt. Ikke nok med at jeg hadde en kule i låret som skulle fjernes, men jeg måtte fjerne den selv uten ekstra hjelp. Jeg plukket opp de to redskapene. Kulen måtte ut. Den skulle ut, samme hvor vondt det gjorde.

Jeg satte meg meg føttene oppi sengen, og studerte såret gjennom hullet i boksen. Det var møkkete og blodig. Hullet i boksen var for lite å operere gjennom, så jeg kuttet det større med kniven. Jeg kuttet også den blå tråden opp, og dro den ut. Allerede gjorde det forferdelig vondt. Jeg ville ikke kutte noe i huden min, så jeg tok heller tangen og begynte å bevege den forsiktig ned i kulehullet. Jeg bet tennene så hardt jeg kunne sammen. Det gjorde vondere enn noe jeg noen gang hadde kjent før, men jeg ville heller ha kulen ute fra låret mitt enn inne i det. Tangen stoppet opp, og jeg klemte den sammen. Metall mot metall. Det var det det kjentes ut som. Jeg begynte å dra tangen opp fra såret, så forsiktig som jeg kunne. Kjevene mine gjorde vondt, for enda klemte jeg tennene mot hverandre. Jeg hadde lyst til å skrike ut av smerte og slå rundt meg, men isteden satt jeg så rolig jeg klarte og bet tennene sammen.

Kulen var ute. Jeg kastet tangen og kulen fra meg uten å se på den først, og la meg lettet og utmattet ned. Låret mitt skrek enda av smerte, men det roet seg etter hvert.

Når jeg hadde fått roet meg helt ned så jeg på låret mitt der såret hadde vært. Det var grodd, og alt som var igjen var et lite, lyst arr.

Jeg kjente jeg var sint. Zack og faren hans hadde ingen rett til å holde meg til fange her. Jeg fikk tak i operasjonskniven igjen, og satte meg opp. Rett etter klikket det i døren. "Nice to see your recovery," hørte jeg Zack si, og det arrogante smilet hans kom frem fra bak døren. Uten å tenke meg om reiste jeg meg opp i full fart og kastet meg mot han med kniven i hånden. Jeg rakk ikke bort til han, men ble stående i luften isteden. Zack gliste fornøyd. "I see you're blinded by hate and forgetting that I got powers too," sa han og lo. Han gikk unna, og tok fra meg kniven før jeg føk videre og krasjet hardt inn i veggen. Jeg sukket og fikk snudd meg på ryggen.

Was I going to kill him, or just hurt him?

"If you're not planning to attack me one more time, I would like you to come with me," sa Zack surt mot meg. Han gikk ut mot døren, og jeg fulgte etter. Akkurat der kunne jeg løpe. Jeg kunne rømme fra han og alt han hadde planlagt, men jeg visste han ville komme etter meg, så jeg fortsatte å følge etter han.

Vi gikk gjennom den lange, sorte gangen, gjennom den store døren i enden, og gjennom enda en gang. Midt i gangen tok Zack til høyre, og trykket på en knapp. Jeg stod litt bak han, da døren åpnet seg, og et rundt rom kom til syne. Zack gikk inn og jeg etter, og døren lukket seg bak meg. "She's in," sa Zack høyt til ingen. Jeg så forvirret på han.

"Then get out," hørte jeg en stemme, som måtte være faren hans si. Rett etter forsvant Zack og etterlot seg et blått, pulver aktig lys som dimmet sakte bort.

Jeg så meg rundt i det runde rommet. Det var ikke spesielt stort, med helt glatte vegger. Jeg kunne kjenne jeg flyttet på meg, som gjorde at jeg ble enda mer ukomfortabel og stresset. "Okay darling. You are going to sleep for a little while, and when you wake up, you'll be in a nice, cozy place," hørte jeg Zack si over en høyttaler. Rett etter hørte jeg en lav lyd av en vifte. Få minutter senere ble luften hvitere. Jeg banket på der døren hadde vært, som hadde gått inn med veggen og var egentlig umulig å finne igjen. Til lengre tiden gikk, til mer sliten ble jeg.

Til slutt hadde jeg ikke noe annet valg enn å falle over i søvn.

*

Jeg startet å kvikne til igjen. Når jeg åpent øynene stirret jeg rett opp i en stjernehimmel, men jeg kunne skimte et glasstak mellom meg og himmelen. Synet mitt var omtåket. Himmelen hadde andre stjerner enn de hjemme i New York, som måtte bety at jeg var et annet sted i verden. Jeg gned meg i øynene. "And she's waking up!," hørte jeg en stemme rope.

Deja vu.

Jeg støttet meg opp, og så meg rundt så langt synet mitt nådde. Jeg lå på en sort platting, ikke lenger i det lille rommet jeg hadde sovnet i. Det var et mye større rom rundt meg, men jeg klarte ikke å se hele på grunn av det tåkete synet mitt. Jeg hørte roping, men kunne ikke tyde hvor det kom fra.

Synet mitt ble etter hvert mindre tåkete, og jeg så mere. Rundt meg var det et stort rom, med mange små vegger, og klosser. Det var fire dører, en på hver vegg av det store rommet. Veggene var av mur, men på toppen av dørene var det glass. Innenfor glassene var det mennesker. Mange, mange mennesker. "Get up, come on!," hørte jeg stemmen rope igjen. Det måtte være Zack. Folk jublet, ropte og bråkte rundt meg. Jeg fikk meg opp på føttene. "And she's up!" Det gikk opp for meg at dette hadde skjedd før. At jeg hadde vært i samme situasjon før.

"Sure you want to do this, Zack?," ropte jeg. Jeg var sikker på at jeg ikke ville det.

"Sure as hell," svarte han, og lo.