Det hadde blitt kveld, og Levi hadde reist igjen. Han skulle reise hjem tidlig om morgenen dagen etter. Jeg kom til å savne han, men det var lett å få kontakt med han igjen. Levi var en sånn fyr som var der for deg uansett hva. Om du ville snakke om noe seriøst var han der. Om du ikke hadde noe å snakke om, men ville bare ha noen å snakke med, var han der. Det kom jeg alltid til å huske.

Jeg lå i sengen min, noe jeg måtte ha gjort i snart to timer. Bare ligget og stirret i taket på ingenting. Jeg var trøtt, jeg ville sove, men klarte ikke. Det var umulig når det føltes ut som at adrenalinet var på topp hele tiden. Jeg var i kampmodus. Jeg hadde energi som måtte ut.

Jeg stod opp, tok på meg treningsklær og gikk ut av rommet. Gangene og stua var mørk, men lyset skrudde seg svakt på når jeg gikk gjennom rommene. Jeg tok heisen ned, til ett av de mindre treningsrommene, og fant meg en tredemølle. Jeg satte på passe fart, ikke for høy musikk, og begynte å jogge.

*

Jeg hadde jogget i en god stund, da jeg hørte noen komme inn i rommet, men jeg snudde meg ikke for å se hvem det var. En liten stund etter så jeg pappa komme opp på siden min, og se på joggingen. "Isn't that a bit slow to be you?," spurte han. Jeg kunne høre han var sliten, og jeg så det i sidesynet.

"It is," sa jeg og lo.

"How long have you been running?," spurte pappa.

"I don't know," sa jeg. Selv om jeg snakket med han, ble jeg ikke så andpusten. "Maybe two, two and a half hour."

"And you're not tired?," spurte han.

"No," sa jeg og smilte. "I couldn't sleep. I think it's because Zack is back."

"Zack is back?," spurte pappa overrasket.  "This fast? Gosh he really got a thing for you." Jeg nikket imens jeg stoppet tredemøllen.

"I saw him this morning, or not morning but afternoon. He were in the same cafe as me, just ordering a cake, as the cashier told me," sa jeg og trakk på skuldrene. "I don't know if he's living a normal life now, or just trying to trick me."

"Best to keep an eye out," sa pappa og gjespet. "Let's go back to sleep."

"I can't sleep now. I want to, but I'm not able to," sa jeg urolig.

"If you want you can do it."

"No, it's like my body is ready for a fight, I need to get all the energy out."

"Then jogging won't help. You need to use your powers," sa pappa, men hørtes ikke ut som at han egentlig ville det. "New clothes is laying in the lab. Can I go back to sleep now?"

"Yes. Thank you," sa jeg og ga pappa en klem, før jeg løp til labben så fort jeg kunne og fant de nye oppdragsklærne mine. Jeg fikk skiftet før jeg løp ut i kulden.

Jeg måtte ha løpt rundt New York minst to ganger, før jeg merket to mørke skygger stå inne i et smug. Det eneste jeg hørte var en av dem. Personen hadde en myk, men urolig stemme. Plutselig skar det inn en manns stemme, mye skarpere og høylytt. Så hørte jeg en pistol gå av.

Jeg løp så fort jeg kunne, og tok kulen rett foran brystet på en forskrekket mann, ikledd en fin dress. Jeg kastet kulen unna før jeg snudde meg mot personen med pistolen. Han hadde nettopp merket hva som hadde skjedd, og slo pistolen mot meg. Jeg tok imot slaget, og vred hånden hans så han mistet pistolen. "Maybe you shouldn't have done that," sa jeg før jeg fikk han ned i bakken. Jeg holdt han nede imens jeg så meg rundt, og merket at den dresskledde mannen hadde trukket seg unna og fiklet med telefonen. Han mumlet noe i den som jeg ikke hørte, før han la den ned igjen.

"Thank, thank you so much," stammet mannen frem imens han la telefonen ned i lommen.

"No problem," sa jeg og smilte til han.

"I can't thank you enough. I would've been dead if it wasn't for your good timing," fortsatte mannen nervøst.

"No problem, I'm just doing my job."

"I called the NYPD. They'll come and pick me and him up," sa han og så nervøst ut i veien.

"You okay?," spurte jeg han uten å få øyekontakt.

"Yeah. I'm fine. He didn't hurt me," sa mannen og så ned på mannen jeg holdte nede. Jeg kunne høre sirenene ule gjennom gatene. Alt hadde skjedd så fort. Først hadde jeg løpt rundt hele byen, så så jeg dem og reagerte på at et skudd gikk løst. Da hadde jeg løpt og stoppet det, for å så få mannen med pistolen ned i bakken. Jeg hadde ikke tenkt på han etter det, bare holdt han nede. Ikke hørt om han hadde skadet seg eller om det egentlig gikk bra med han.

"Miss Stark?," spurte en stemme. Jeg fikk det med meg, men reagerte ikke. "Miss Stark?" Stemmen ble høyere, og jeg snudde meg mot der den kom fra. Der så jeg en uniformert politimann.

"Yes," sa jeg, men ikke overbevisende om at jeg fulgte med.

"We're taking them both with us. Thank you," sa politimannen og tok av seg hatten før han ga meg et lite bukk. De hadde fått begge mennene inn i bilene sine uten at jeg hadde merket det, og nå var politimannen som hadde snakket med meg på vei mot bilen sin igjen.

"Meet me at the station," hørte jeg en annen mann si. Han hadde en rettere uniform, flere medaljer, og var eldre. Det var alt jeg kunne se under gatelyset før han var på vei til å sette seg i bilen sin.

"Okay, no problem," nesten mumlet jeg, før bilene kjørte bort.

Jeg snudde meg og så meg rundt, og lenger inne i smuget kunne jeg sverge på å se noe røre på seg, stå og stirre på meg, for å så forsvinne sporløst inn i den mørke natten. Jeg satte opp farten og løp til den nærmeste politistasjonen jeg tenkte de kom fra.

Jeg kom dit på noen sekunder, og satte meg ned i en sort sofa. Der satt jeg til politimennene kom. "Take the arrest and the paperwork. I'll talk to you later," sa den eldre mannen som jeg fokuserte mest på. Han vinket meg med han når han gikk forbi, og jeg kunne ikke annet enn å følge etter. Han førte meg inn på det som måtte være kontoret sitt, åpnet døren, lot meg gå inn, og lukket den igjen. "Please sit down Miss Stark," sa han og henviste meg til en stol foran det store skrivebordet. Selv gikk han til den andre siden av det, og satte seg i den store kontorstolen, dekket av et sort skinn.

"What's this all about, Officer? Captain..?," spurte jeg og dro på navnene jeg kunne kalle han. Lite visste jeg hva han var.

"I prefer Captain, thank you," sa han og kremtet. "It's about you being back in town."

"What's bad with that? I live here," sa jeg oppgitt og slo litt ut med armene.

"Nothing is bad with that, but if you are planning on taking out every criminal in this town, you'll need help from us. We can increase a partnership, or you can let us do our job."

"That man would've been killed without my perfect timing. I do my job. I don't have any prison cells, so I'll need you to that," sa jeg og trakk på skuldrene.

"So a partnership it is." Kapteinen rakte ut hånden sin mot meg.

"I didn't say I would do this every night. I need sleep, something I didn't need tonight. I'll think of the offer Captain," sa jeg og reiste meg opp.

"You know the clock is six in the morning, right?," spurte Kapteinen imens jeg gikk mot døren.

"Still night. Good morning Captain," sa jeg før jeg gikk ut døren. Jeg gikk gjennom den relativt tomme stasjonen, før jeg kom meg ut i kulden og mørket igjen.

Jeg stod rolig og så meg rundt. Det var kaldt, og litt vondt å puste inn. Pusten min laget en hvit sky foran meg før den forsvant fort. Rundt meg var det helt stille, og jeg begynte å gå nedover gaten.

Jeg følte noen gikk og holdt ett øye med meg. Bak meg. Foran meg. Over alt, inn i alle smug føltes det ut som at noen var, men det var ingen der.

Lenger foran meg, under en gatelykt så jeg en skikkelse. En person, iført en sort, lang jakke, stod som en skygge under lyset og kastet en truende skygge mot meg, men jeg fortsatte å gå.

Når jeg var noen få meter unna mannen, gikk han midt ut på gangveien og stod rett mot meg. Det var da jeg la merke til hvem han var. Jeg stoppet opp og stirret på han. "What are you doing here?," spurte jeg Zack, som hadde dyttet den åpne jakken nesten helt bak ryggen sin og holdt hendene i lommene på dressjakken han hadde på seg.

"I was going to ask you the same question, but then I remembered that you live here," sa Zack og rynket på nesen. "Did you just save a citizen?" Han gjorde til stemmen som om han skulle snakket til en baby.

"You didn't answer my question," sa jeg stramt til han.

"Okay, okay," sa han og smålo. "I'm here because I'll take you with me, but before that, I'll need to do this." Han trakk hendene ut av lommene, og med en gang reagerte jeg. Han kastet noe mot meg, og jeg stoppet deg før det hadde truffet meg. I luften foran meg hang det noe som lignet på en grønn smaragd. Zack gliste fornøyd.

"What is this?," spurte jeg og så opp på han, men da begynte smaragden å gløde. Rett etterpå begynte ett grønt lys å fordele seg oppover i en stråle i luften mot meg, før den traff hendene mine. I et øyeblikk, fortere enn jeg noen gang kunne ha reagert, kom det et sterkt grønt lys, og alt som var igjen foran meg var en livløs, liten smaragd. Jeg var nummen i hele kroppen, og følte meg ukomfortabel.

"It worked, just as I wanted. Your color is now green. Every time you use your powers, a green, maybe slight, maybe strong light will glow, and we'll all know that Trisha Maria Stark is with us," sa Zack imens han lo. Jeg skjønte ingenting og slapp ned smaragden. Det var da jeg merket det lille, glødende grønne lyset rundt smaragden, rett før den falt like livløst ned på bakken. "With the green color, people connect you with harmony, relax, health, safety and peace, but you'll soon be all other things than that, darling. Oh, you'll be so useful." Nummenheten spredde seg, og blikket mitt svartnet.

"No matter where you are, I know where you are. No matter what you do, I know what you are doing. I'll always watch you.
Sleep well, Dark Assassin."

~~~~~~

God jul og godt nytt år!