Jeg kom opp heisen hjemme, og kom inn i ett byggeområde. Jeg hadde hørt fra pappa at Ultron ikke hadde vært særlig snill mot interiøret, noe som var ganske sant. Han hadde også sagt han var i gang med å bygge en ny base i Upstate New York.

Jeg så meg rundt og så pappa stå med en av byggerne og diskuterte noe. Når han så meg avsluttet han diskusjonen med byggeren og kom bort til meg. "You okay?," spurte han og studerte meg nøye. Jeg nikket. "Chris is in his room, packing."

"Then I'll go and talk to him," sa jeg og ga pappa et lite smil før jeg gikk mot rommet til Chris.

Jeg kom til rommet til Chris, og banket på før jeg gikk inn. Inne stod Chris lent over kofferten sin og brettet klær, for å så legge dem oppi kofferten. Han så opp når jeg kom gjennom døren, og ga meg ett lite smil. Jeg smilte tilbake og gikk lenger inn. "It's a bit weird," sa jeg og smålo. Chris fortsatte å pakke. "Like, we were in Canada, not long ago, and now we're back in New York, then you are leaving again." Jeg satte meg på kanten av sengen.

"Yeah," nesten mumlet Chris og kastet nedi de siste tingene han hadde funnet og klappet sammen kofferten.

"I'm gonna miss you," sa jeg og ga han et trist smil. Han satte seg ved siden av meg.

"I'll miss you too," sa han og ga meg en klem. "We can always video chat, can't we?" Han snakket inn i skulderen min.

"Always," sa jeg før vi brøt klemmen.

"Train Pietro well," sa Chris og lo.

"And Wanda should train me?," spurte jeg og lo litt jeg også.

"Uhm, Tris," sa Chris, og tok en pause for å trekke pusten. Han så litt nervøst på meg. "Wanda died under the fight. When you saved Pietro-."

"Wanda got killed by Ultrons shooting," sa jeg og kjente et lite søkk i brystkassen.

"Pietro are in the guest room in the floor under us, first door at right hand after going left in the hall. Maybe claim him a visit?," sa Chris og smilte trist.

"I will," sa jeg og ga han et lite smil tilbake. Telefonen til Chris ga fra seg en lyd og lyste opp. Chris tok den opp og så på skjermen.

"Looks like my car is here, and I was just in time." Chris reiste seg opp, og det samme gjorde jeg.

"Goodbye," sa jeg til han imens vi ga hverandre enda en klem.

"I'll see you soon, okay?," sa Chris inn i skulderen min. Vi brøt klemmen. "Bye." Chris tok kofferten ned fra sengen, og smilte enda en gang til meg før han trillet kofferten ut fra rommet. Jeg stod igjen en stund. Det knyttet seg hardt i magen min.

*

Jeg gikk gjennom gangen, forbi snekkerne og inn i heisen. Jeg trykket på knappen, og rett etter var jeg i etasjen under.  Jeg gikk ut fra heisen, bortover i gangen, tok til venstre når jeg kom i enden av den, og gikk inn på det første rommet til høyre.

Rommet var mørkt, men når jeg åpnet døren så lyset fra gangen strømmet inn, så jeg såvidt Pietro sitte i hjørnet, lengst borte fra døren, lent inntil veggen. Han hadde knærne opp under haken, og så opp på meg når jeg kom inn. Jeg lukket døren, uten å si noe, og gikk så godt jeg kunne uten å krasje i noe, bort til Pietro og satte meg ned ved han.

Vi satt lenge der. Stirret ut i mørket, men sa ingenting. Den eneste lyden man kunne høre var pustingen vår. Hver eneste inn og utpust. "You don't need to do this. Sit in the dark with me," sa Pietro. Stemmen hans var ustø.

"I know, but what else is team mates for?," spurte jeg og så mot han, uten å vite om jeg egentlig så på han.

"Wanda, she was," sa Pietro, men brøt seg selv av med å trekke pusten dypt, og ustøtt. "Wanda was my sister, my twin, best friend." Pietro snufset. Jeg kunne høre han gråt, bare med å høre hvordan han snakket. "Now she is gone," hvisket Pietro. "I got no family left."

"She's not gone as long as you got her in your mind," sa jeg til Pietro og la en arm over skulderen hans. Jeg tenkte ikke på at dette var den samme personen som hadde hjulpet Zack med å holde meg fanget. "And no, we're your family now." Pietro lente hodet sitt mot skulderen min, og vi satt der, enda en lang stund helt stille og stirret inn i mørket.

*

"Your twin, he left, didn't he?," spurte Pietro etter en veldig lang stund.

"He did," sa jeg, og kjente enda bedre hvor trist alt var til sammen. "We can't just sit here." Jeg begynte å flytte på meg, og Pietro flyttet seg litt fra meg. Vi måtte ha sittet tett, for jeg ble på en måte kald på siden der han hadde sittet. Jeg reiste meg opp. "Come on, let's do something," sa jeg og så mot der han satt.

"Like what? I think it's night," spurte Pietro. Det hadde jeg ikke tenkt på. Det måtte ha gått mange timer med at vi satt i mørket og ikke gjorde noe.

"Well, we can sleep," sa jeg og trakk på skuldrene, uten at det kunne si Pietro noe. "Or we can go out, have some fun." Jeg gikk mot der jeg trodde døren var, og lette den frem. Fra der fant jeg lysbryteren og skrudde på lyset. Det var skarpt, og både jeg og Pietro myste lenge før vi var vant til lyset.

Jeg kunne se at Pietro var rød rundt øynene. Han reiste seg opp, og jeg så han hadde skiftet til en mørkeblå hettegenser og en olabukse. "We can't get drunk," sa han og smålo.

"We can, if we drink enough," sa jeg og lo. "I'll pay."

Pietro kom bort til meg. "Let's go," sa han, og vi gikk ut av rommet hans.

Det var mørkt ute, det kunne jeg se gjennom vinduene. Vi tok heisen ned, og ut i det kalde vinterværet. Vi hadde ikke på oss jakker, men begynte likevel å gå nedover gaten ved siden av hverandre, uten å si noe.

*

Vi stoppet utenfor den første baren vi kom til, og gikk inn. På hele gåturen hadde ingen av oss sagt noe.

En hetebølge slo mot oss når vi åpnet døren, og blandet seg med den kalde luften fra ute. Baren var liten, og ganske hyggelig. Borte i ett hjørne satt det noen folk og snakket, og ellers var det noen få andre folk der. Vi gikk og satte oss på barkrakkene ved baren. "Excuse me, can I get two beers?," spurte Pietro bartenderen som stod med ryggen mot oss. Bartenderen nikket, før han begynte å fylle opp to glass. Han kom bort og satte dem ved oss.

"Thank you, what's the clock?," spurte jeg. Bartenderen var en mørkhåret mann som kanskje var over tretti år.

"Half past four," sa bartenderen og ga meg et lite smil før han snudde seg igjen.

Jeg så mot Pietro, som hadde tok en slurk av ølen sin. "What are we actually gonna do with our lives?," spurte jeg og smålo før jeg tok en slurp jeg også.

Pietro trakk pusten dypt før han pustet ut igjen. "I don't know," sa Pietro og dro på det. "I'll join the Avengers, but I don't know about you."

"That was the plan, but I don't know if my dad would like it," sa jeg litt oppgitt.

"Wanda and Chris would've wanted it, right?," sa Pietro, og så ned på ølen sin.

"Sounds like Chris is gone too, but yes, of course he want me to do what I want the most," sa jeg og ga Pietro et lite smil, uten at han kunne legge merke til det.

"Then we'll do it, right? Two speedsters on one team isn't bad, is it?," spurte Pietro og så opp imens han lo. Jeg nikket og lo med.

"What were you actually doing, in Zack's lab?," spurte jeg etter en stund der vi ikke hadde sagt noe spesielt mye. Pietro kremtet.

"It's a long story, but the short version is that I was a part of Hydra, and so are Zack. He found out about my and Wanda's powers, and his dad wanted to use us as lab rats. Blinded in hate against your father, we joined," sa han før han fortsatte. "It wasn't long before you came to the lab, and Zack wanted us to keep an eye on you."

"So you were a Hydra agent?," spurte jeg før jeg drakk enda mer av det tredje glasset vi hadde kjøpt hver.

"Not exactly," sa Pietro. Han holdt øyekontakt med meg. "I was more like a lab rat, or just an extra." Han smålo.

"I'm sorry, but we're closing," sa bartenderen som kom bort til oss. "Can I take the bill?"

"Of course," sa jeg og smilte til bartenderen. "I'll be the gentle lady I am, and pay," sa jeg til Pietro og lo til han. Han lo også.

Jeg betalte, og vi gikk ut igjen til den kalde vinterlufta. Vi gikk nær hverandre, hjemover. "You cold?," spurte Pietro og lo, og så på meg der jeg gikk i Shield genseren meg hendene trukket inn i ermene.

"Well, I'm not so warm either," sa jeg og lo. Pietro la den ene armen sin over skuldrene mine, og gned den mot overarmen min på motsatt side. Sånn gikk vi hele veien hjem.

*

Vi gikk mot rommet til Pietro. Han holdt ikke rundt meg mer, det hadde han sluttet med når vi hadde nådd heisen. "We are really switching the roles, are we? I, paying the bills at the bar, and now walking you to your room," sa jeg og lo. Pietro så på meg seriøs, men lo litt. "I'm just kidding. This was a great night." Jeg så med en gang at Pietro slappet mer av.

"Yeah, staring into the dark in six hours was really great," sa Pietro ironisk.

Jeg gjespet imens jeg lo. "I should really get some sleep," sa jeg og ga han et lite smil. "Goodnight."

"Goodnight," sa han tilbake, før jeg gikk, og han gikk inn på rommet sitt.

Jeg gikk gjennom den rotete stuen, som ikke så ut som en stue, og til rommet mitt. Jeg lukket døren stille etter meg. Rommet mitt var mørkt, med store vinduer utover New York. Jeg stod en stund foran vinduene og så utover byen. Ett sted ute i verden var Chris. Det var også Levi og Nathan. De måtte lure på hvor jeg var.

No more thinking. Let's go to bed.

Jeg skiftet, og la meg i den myke sengen. Rett etter sovnet jeg.