Jeg kjente meg ikke igjen mer, alt ble forandret og synet mitt fungerte ikke som vanlig.

Alt var uklart, men etter få sekunder ble alt mer og mer synlig.

Jeg var i en bakgate. En veldig stor, mørk bakgate. Rundt meg lå det mennesker. Mennesker som bare lå der. Døde mennesker.

Oh my god.

Egentlig prøvde jeg å snakke høyt. Å rope etter hjelp, men jeg greide ikke. Jeg gikk videre inn i gaten, selv om jeg helst ikke ville det.

Det lå folk over alt. Samme hvor jeg så. Mange tror jeg jeg hadde sett før, men jeg var ikke sikker hvor eller når.

Plutselig fikk jeg et hardt slag i siden som kastet meg inn i en vegg.

You are under attack Tris, I am repeating, under attack.

Hjernen min prøvde å varsle meg over og over igjen. Jeg viste godt jeg ble angrepet, for det kjente jeg lett. Problemet var at jeg ikke fikk til å forsvare meg selv.

"I am home honey."

Jeg lente meg opp fra veggen, da jeg rett etter fikk enda et slag, men denne gangen i ryggen. Jeg falt frem, og krasjet i noen søppelbøtter og ble liggende en liten stund.

Jeg hadde store hull på begge knærne, og hendene mine var skrubbet opp. Enda reiste jeg meg opp og fortsatte. Jeg følte det var noe jeg måtte se i enden.

Enda ett slag, rett i magen. Jeg falt ned på knærne mine imens begge hendene mine var rundt magen min.

Ouch. That hurt.

Jeg kravlet videre. Måtte videre. Det var noe jeg måtte se i enden, jeg bare viste det.

Der, foran meg kom det et blankt lys, før alt ble mørkt igjen, og foran meg stod drakten min. Rusten, slitt og bulket. Jeg kravlet opp imens jeg holdt meg fast på den.

"Jarvis, are you still here?," spurte jeg imens jeg studerte drakten.

"Yes miss Sta..-," stemmen til Jarvis forsvant stille. Drakten min falt sammen, og bak den så jeg et glimt av pappa sin, før jeg fikk det siste slaget som slo meg ned.

Det traff meg rett i brystkassen og slo luften ut av meg. Jeg landet med et brak ned på bakken mange meter fra der jeg hadde stått.

Nå var jeg helt banket opp. Det siste slaget var nok.

"You couldn't save the world Stark. You couldn't even save the Avengers. You can't save anyone. And nobody can save you," hørte jeg en gjenkjennelig stemme si, før Zack dukket opp over meg.

Jeg prøvde å si noe, men greide ikke. Jeg prøve og kaste meg mot Zack og ta tak i han, men han forsvant foran øynene på meg.

Jeg hørte raske fottrinn komme mot meg. "Tris!," ropte en stemme jeg trodde jeg aldri hadde hørt før, men som jeg enda følte jeg hadde kjent hele livet.

Finally help.

Skikkelsen satte seg raskt ned ved meg, og jeg så han bedre.
Han hadde helt samme ansiktstrekk som pappa, og veldig likt hår. Jeg studerte han. Øynene hans var like som mine, og med måten han så på meg føltes det ut som om jeg hadde møtt han før.

"I am so sorry Tris," begynte han. "I couldn't save you, I am so, so sorry," stemmen hans sprakk.

Øynene mine gled mer og mer igjen, før alt ble mørkt.

*

Noen grep tak i meg, og løftet meg opp. Jeg ville åpne øynene, men greide ikke.

"Let her wait here, she can't see it yet, I think she is waking up," det var Zack som snakket.

Jeg tvang øynene mine opp. Jeg måtte vite hvor jeg var. Kroppen min var tung, og det føltes som om jeg hadde blitt slått i hodet med en stekepanne, eller verre, Thor's hammer.

Når jeg hadde fått opp øynene satt jeg inntil en vegg i et veldig mørkt rom. Jeg hørte stemmer hviske til hverandre noen meter foran meg.

"She is walking up," hørte jeg stemmen si, men jeg greide ikke helt å finne ut hvem det var som snakket.

Den ene personen reiste seg og gikk bort til meg. Når personen kom helt bort til meg, merket jeg hvem det var.

"Wanda, please," sa jeg.

She is going to control my brain again, I know it!

"I think I know what you are going to do, please don't do it," bønnfalte jeg imens Wanda rolig løftet armene mot hodet mitt. "Not again," sa jeg og prøvde å dytte henne bort, når jeg merket at hendene mine var bundet bak på ryggen min.

Hendene til Wanda fikk rødt støv rundt seg, og alt ble mørkt.

*

Det var som at jeg falt. En følelse som aldri tok slutt. At jeg falt ned over ut i intet, ingen hørte meg, ingen så meg, ingen til å hjelpe.
Det var en vond følelse, men jeg kjente ingenting.

Am I dead? No. I can't be.

*

Øynene mine gled sakte opp. Jeg så opp i en mørk natthimmel, med tusenvis av stjerner. Det verket rundt håndleddene mine og anklene mine, og jeg prøvde å snu på meg. Da så jeg en klynge med folk sitte å se på meg.

"And here, we can now see the heroine waking up. Let's see how she comes out of this problem!"

—~—~—

Jeg vil ønske alle et godt nyttår! Håper 2016 blir et godt år for alle!