Jeg lå og stirret inn i veggen på rommet mitt.

Don't let him under your skin again. Why are you so found of people that have hurt you? Why are you found at people at all wanting to protect them all the time?

Jeg presset fjeset mitt ned i hodeputen min. Det føltes ut som at det var en del av Zack som snakket. Jeg hadde selv bestemt at jeg ville ta plikten og passe på alle folk jeg kom over på grunn av kreftene mine. Jeg kunne gjøre store ting med dem, om jeg bare ville.

"Found of these small, spindly people. They will just tear you from the inside darli-."

Døren på rommet mitt gikk opp med ett brak. "Tris what's wrong?," hørte jeg Chris spørre bak meg.

CHRIS' POV:
Jeg skjønte det, og kjente det på meg at det var noe galt med Tris. Ikke bare hadde jeg sett henne løpe ut fra garderoben som bare et lite lysglimt, guttene som var igjen i garderoben kommet ut etter henne og så ut som at de holdt på å velte av at de lo. Mellom dem var Johan, som ikke så like glad ut som de andre vennene sine.

Jeg så Tris ligge med fjeset ned i hodeputen sin på sengen når jeg kom inn i rommet. "Tris what's wrong?," spurte jeg henne imens jeg gikk lenger mot sengen. Hun flyttet sakte på hodet og så opp mot meg. Hun møtte øynene mine med en gang, og jeg kunne se noe som lignet på ett grønt lys nesten forsvinne fra øynene hennes. Jeg visste akkurat hva det var, men visste Nathan, Michael og Alex stod bak meg. Hun åpnet munnen for å si noe, men så bak meg der de andre stod. Hun holdt munnen åpen, men sa ikke ett ord, bare så bak meg. Jeg snudde meg. "Could you excuse us, just a moment please?," spurte jeg og så mot Nathan, Alex og Michael. De gikk alle tre ut og jeg lukket døren bak dem, før jeg snudde meg brått og skyndte meg bort til Tris som enda lå og støttet seg opp i sengen.

"I heard him. He was back," stammet hun og så ganske skrekkslagen ut. Det grønne lyset var enda ikke helt borte fra øynene hennes. Jeg fikk lagt hodet hennes ned på hodeputen hennes igjen.

"Not today," mumlet jeg imens jeg tvinnet fingrene våre sammen og lukket øynene.

Don't you dare to leave me for Zack, Tris. I'll tell dad.

Don't let him in.

Jeg kunne kjenne på henne at hun startet å føle seg bedre. Jeg åpnet øynene etter en stund og merket at hun hadde lukket sine. Grepet hennes rundt fingrene mine var slapt, så jeg dro enkelt hendene våre fra hverandre. Hun åpnet øynene når hendene mine forsvant fra hennes. Det grønne lyset fra øynene hennes vart borte, og jeg kunne se på henne at hun følte seg bedre. "Thank you," sa hun og satte seg sakte opp. Jeg hadde ikke visst hva jeg gjorde, men hadde satset på at det virket, noe det gjorde.

"Was that the whole problem or is it more?," spurte jeg, selv om jeg visste svaret allerede.

"It's more," sa hun og tok en liten pause før hun fortsatte å snakke. "I was going to leave the wardrobe and since I don't want to look if the rest of the boys isn't finished with dressing up, I got Jim to tell me where to go. He told me to turn right, and I know the door is to the right, but he said it too early, and I bumped into Johan. Johan tried to talk to me, but I didn't want to listen. It was planned, the whole thing, just for Johan to talk to me. I hate him."

"Just don't care about him. He is a big ass, and he have some real problems. I know you are better than him."

"It's just that i felt like I missed him, like for real, but I don't. I don't want him back because he is a big jerk. It was not before when I came home and lay down Zack tried to come back," den siste setningen mumlet hun nesten.

"Attacks when you are weak," grublet jeg.

"I'll try to ignore them both, I promise," sa Tris og satte seg opp.

*

TRIS' POV:
Jeg hadde vært ute og trent, og gikk inn på rommet mitt for å finne meg nye klær til etter jeg hadde dusjet, da telefonen min lyste opp og vibrerte på pulten min.

Unknown number:
Good day miss Stark. This is police officer Warley.
We really need your help right outside of Calgary, if you are able to help us fast. Old train station. Thank you.

Jeg kastet fra meg telefonen. Siden jeg allerede hadde på meg klærne jeg pleide å ha på oppdragene løp jeg rett ut døren uten å tenke på å si ifra til noen hvor jeg dro.

Jeg fulgte skiltingen, og til lenger mot Calgary jeg kom, jo mer tåkete og overskyet ble det.

*

Jeg kom frem til den gamle togstasjonen etter litt, med å løpe ved togskinnene. En politibil stod parkert utenfor det store bygget, og jeg stoppet ved den.

En høy politimann kom ut av bilen. "I'm officer Warley. It's nice to meet you," sa han og rakte frem hånden. Jeg tok den og vi hilste kjapt. Jeg så en annen mann sitte inne i bilen og snakket med noen over radioen.

"What's the problem here, officer?," spurte jeg og så mot den gamle togstasjonen.

"The truth is that we don't know. We've got many weird messages after teaming up with you, like you had to come because we couldn't handle it. At first we ignored them, and did the case by ourselves, but we've lost some few men of that, all having notes on them saying give me her. We can't loose more men, I am sorry miss Stark," sa Mr. Warley og hørtes ganske skuffet ut.

"It's okay Mr. Warley, I understand the importance of your men. I think I know who wants me, I'll handle this," sa jeg før jeg gikk mot det forlatte bygget. Jeg visste ikke hva som ventet meg, men jeg visste jeg ville slåss til siste åndedrag, samme hva.

Jeg åpnet den store døren inn til den forlatte togstasjonen og hørte små regndråper sakte treffe det ødelagte taket. Det var ekko når jeg gikk inn på gulvet. Jeg trakk pusten dypt da lyset slo seg på. Jeg hørte maskiner begynne å arbeide. "Ah, finally you are here darling," hørte jeg en gjenkjennelig stemme si fra lenger inne i det store rommet. Det var mange, gamle, nedslitte møbler rundt omkring, men mest fokuserte jeg på de mer moderne maskinene som stod langs veggene. Jeg gikk lenger inn, og lukket døren etter meg. Den gikk igjen med ett smell som laget ekko lenge etter. Jeg trakk pusten dypt enda en gang, og jeg kjente jeg ble slappere, men bestemte meg for å gå lenger inn i rommet. "Yes, this is an old train station, but later they used it to make energy for the lights around here. Now it's just standing here, getting older and older. These machines are nice, and working for no good reason!"

"Don't be shy darling, you should've called my name," Zack kom rundt ved den ene maskinen med åpne armer, og noe som lignet på en støv-maske over munnen.

"Why are your wearing that?," spurte jeg, ikke overrasket over at det var han jeg møtte.

"Don't you feel it?," spurte han og smålo imens han tok den armene.

"Feel what?," spurte jeg forvirret.

"You are getting more and more tired, aren't you?."

Jeg tenkte meg godt om og kjente. "Hmh, maybe."

"Drugs," lo Zack.

"What the heck?."

"I've put drugs in the aerators."

"Why?."

"To chill down your powers. I wanna take you home," sa Zack, som om det var en dårlig sjekkereplikk og blunket til meg.

"Well, if that is the case, no thanks," sa jeg og skulle til og snu meg, men stoppet da Zack begynte å snakke igjen.

"I knew you would say that, and that's why I got some friends with me," sa Zack og lo igjen, før han teleporterte bort fra der han stod foran meg. Jeg snudde meg rundt og så minst syv menn med pistoler stå og sikte på meg. "Open fire at my command."

"These aren't real bullets anyway. You would never kill me," sa jeg rolig, men innvendig tenkte jeg det værste.

What if your powers are so chilled out that you fail? What if you get killed? What if you wake up in Zack's lab again?
Stop thinking like that Tris. You can solve this.

"You would never know, but no," sa Zack som stod bak de armerte mennene, og jeg kunne se han glise.

"What is it, then?"

Jeg fikk ikke svar. "Open fire!," ropte Zack. Det smalt høyt, og kulene kom fra alle kanter.