A/N: smart å vente med å spille sangen til du kommer til "♪"

~~~~~~~~~

Det var rart å være tilbake i det som var rommet mitt i Canada. Det var akkurat sånn det var når jeg reiste. De samme hvite veggene. Den samme sengen med de samme sengeklærne på. Jeg hadde satt koffertene mine inntil veggen ved døren før jeg hadde lagt meg kvelden før. Jeg hadde vært veldig sliten, og de andre skulle uansett bare se en film. Så fort jeg hadde kommet inn på rommet med koffertene hadde jeg skiftet, skrudd av lyset og lagt meg rett ned i sengen, der jeg hadde sovnet rett etter.

Jeg hadde våknet nå for noen få minutter siden, og merket en liten, svart boks på nattbordet mitt. Jeg satte meg opp i sengen, tok boksen og dro av lokket. Når jeg åpnet boksen lå det en lapp i den.
"If you ever come back, I want to give this to you, because you deserve it.
I hope you are okay, and that you want to come back.
The boys want you back on the team.
And let's watch a football game together someday, just me and you?
~Nathan."

Jeg smilte imens jeg flyttet lappen og så ned i boksen. Der lå det en fjernkontroll med tre knapper. Den ene knappen var hvit, så var det en i midten som var gul med en lyspære, og en som var sort. Jeg trykket på den hvite, og hørte noe begynne å røre på seg. Jeg så opp, og merket klesskapet åpne seg, og flytte ut stativet jeg hadde bygd til drakten min. Så trykket jeg på lyspære knappen. Stativet lyste opp. Jeg lo stille for meg selv før jeg trykket på den sorte knappen som gjorde at stativet gikk tilbake. Jeg la fjernkontrollen ned i boksen igjen, før jeg stod opp.

*

"I'm going to school with Nathan. Wanna join?," spurte Chris meg imens han ryddet bort tallerkenen sin etter frokost, og jeg satt og spiste.

"No thanks. I think I will be home training and do the last finish on the suit dad didn't get to do," sa jeg og smilte et lite smil til han. Jeg ville alt annet enn å komme tilbake til skolen nå.

"Okay, see you," sa Chris og smilte tilbake til meg, før han gikk ut fra kjøkkenet.

"See you," sa jeg etter han.

*

Etter jeg hadde spist ferdig frokosten gikk jeg inn på rommet og satte meg ned foran skrivebordet som stod der. Jeg pakket opp drakten fra kofferten den lå i, og la den opp på skrivebordet. Jeg satte håret mitt opp i en hestehale, plugget telefonen inn i høyttalerne imens jeg trykket "shuffle play" inne på Spotify-listen til pappa, "Jobbing... Kind of". Han brukte alltid den når han jobbet på draktene, og det kunne sikkert også hjelpe meg. Ingen var inne i huset, så jeg skrudde opp musikken. Sangen begynte. Jeg ventet til refrenget begynte, og sang med.

♪ 'Cause the walls start shaking
The earth was quaking
My mind was aching
And we were making it and you
Shook me all night long
Yeah you shook me all night long ♪

Jeg fortsatte å skru på drakten, prøvde den på meg, og pusset mer på den, imens jeg lyttet til musikken.

*

Jeg hadde fikset det jeg skulle på drakten, og skrudd av musikken. Jeg skiftet til de nye oppdrag klærne jeg hadde fått av pappa. Nå stod jeg med Will ved ett av de største jordene. "How big is it?," spurte jeg og så utover jordet.

"From here over to the other side, around six hundred meters, all the way around, about two kilometers," sa Will og så utover jordet han også. "And if you take with the one our neighbors have, it can get up to at least six kilometers."

"Six kilometers on how long you think?," spurte jeg og myste mot han. Solen stod rett i fjeset på meg.

"I bet you use like an hour since you're so lazy," sa Will og lo.

"You really think I'm that slow? For real, what do you think?," spurte jeg og lo med.

"I don't know, ten seconds?," sa Will og dro opp telefonen.

"Okay, I bet five seconds. The looser have to cook dinner for the rest of the family," sa jeg og lo.

"Ready when you are," sa Will. Jeg rettet meg opp, klar til å løpe. "Three, two, one," sa Will, og jeg løp.

Det var som at alt var i sakte film, og jeg beveget meg normalt. Det var egentlig ganske fint, føle at jeg for en gang skyld klarer å henge med. Får med meg vannet som blir sprutet utover av vannspredere. Se gresstråene bevege seg. Fuglene så ut som at de stod på det samme stedet på himmelen hele tiden. Tiden gikk egentlig fort, men for meg føltes det normalt. For en gangs skyld, normalt. Jeg hadde kommet til den første svingen av jordet, og passerte den lett.

It haven't been a second yet.

Jeg fortsatte videre. Nøt det. Gjennom andre sving.

This need to be the best way to train. Alone, running. Feeling like stopping the time.

Tredje og siste sving. Til lenger jeg kom, til mer kunne jeg se av Will som enda stod og så frem der jeg hadde tatt av. Jeg var rett foran Will. Grep telefonen og stoppet stoppeklokken han hadde oppe, og stoppet opp selv.

2,98

"The dinner won't be on me," sa jeg og viste Will klokken. Han hadde skvettet opp når jeg hadde stoppet ved han.

"Well you are a fast bastard," sa han og lo.

"Of course I am."