"It's Zack."
"Zack?"
"Yes. I will tell you, so it's just to settle down. It's a long story."

Jeg hadde fortalt Chris om alt, alt som hadde skjedd lenge før jeg hadde kommet til Canada, og frem til nå.

"So that have been your life the last months? Just been kidded with?," spurte Chris og så på meg.

"And the worst thing is that I don't know what Zack want to do with me," sa jeg.

"We need to stop him."

"We can't alone. The whole team need to help us," jeg trakk på skuldrene. Det var jo sant. Vi greide det aldri alene. Ikke så lenge Pietro og Wanda var der.

"Maybe if we make a foolproof plan, we can take him," sa Chris og så klar ut.

"How? He is smarter than me. He have superpowers too! He can teleport away and get invisible, and he planted this idiotic voice in my head," jeg slo meg lett på hodet.

"Trisha Maria Stark, one of my superpowers is to be super smart," Chris tulle-himlet med øynene.

"What did you call me?," spurte jeg.

Maria?

"Trisha Maria Stark...?," spurte Chris.

"Maria? Where do you have that from?"

"Your birth certificate," Chris trakk på skuldrene.

"What?"

"Yes. Our mother gave us both middle names too. I am not just Christopher Li, or Stark now. My whole name is Christopher Anthony Stark," Chris så flau ut når han sa navnet sitt.

"So after dad? Then who am I named after? Who do we know that have the name Maria?," jeg tenkte meg om.

"Our mother was named Victoria so it's not her."

"I know that, I am not stupid," sa jeg og himlet med øynene, og tenkte videre. "Grandma! Grandma Maria! Dad's mum."

"Does he know?"

"I don't think so Christopher Anthony," ertet jeg.

"I hate to be called that Trisha Maria," terget Chris tilbake.

"That's why I am calling you it," lo jeg.

"I will work out a foolproof plan," Chris reiste seg, før han gikk ut fra rommet.

"And I will talk with dad," mumlet jeg til meg selv, før jeg hørte telefonen min plinge. "After checking this message." Jeg tok opp telefonen fra lommen.

Nathan:
Hey, have Chris landed?
He is not answering me.

Tris? Have something
happened? Chris is still
not answering me.

No, Chris is safe here.

Wait... You always knew we
were brother and sister?!
Why didn't you tell me?!

Because I couldn't.

How many secrets do you
have about me?

Not many.

Good. I will find them out.

How is the football team going?

We are doing good, and Johan is still an asshole. I think he is waiting for you to come back... I think he actually miss you

Nice to hear. And, oh no...
Never back to Johan.

Good. Say hello to everyone from me.

I will.

Jeg la fra meg telefonen før jeg reiste meg og gikk inn til pappa.

"Hello Anthony," sa jeg når jeg kom inn. Pappa snudde seg og så rart på meg.

"Uhm... Hello Trisha?," sa han nølende.

"No, it's Trisha Maria," rettet jeg og lo.

"What? Maria?," spurte pappa.

"Yes, mum gave me and Chris middle names too. I am Trisha Maria, and he is Christopher Anthony."

"Maria, like my mum?," spurte pappa. Jeg nikket. "That women thought about everything and everyone," mumlet pappa for seg selv.

"Nathan is saying hi. He hopes everyone is good. Where is Chri-."

Jeg ble avbrutt av et smell fra inne i den ene gangen. "Ouch," hørte jeg Chris si, og jeg kjente skulderen min gjøre vondt, og tærne mine. "What was that?," spurte Bruce.

Chris kom inn i stuen imens han gned seg på armen og haltet litt."I fell," sa han. "This house is dangerous."

"We heard that," sa pappa og lo.

"I felt that," sa jeg imens jeg også gned meg på armen.

"Wait... You can feel my pain?," sa Chris og kom bort til meg. "Can I then..," han kløp meg i armen.

"Ouch," mumlet jeg.

"Yeah, I can feel it," Chris slapp kjapt, og gned seg på det samme stedet han hadde klypt meg.

"That explains a lot. Do we feel the same feels as the other too?," spurte jeg.

"One time when I was very happy, I felt sad, deep inside. Have you?," Chris så på meg. Jeg nikket.

"I was bored, but deep inside I felt super happy. We really have problems," sa jeg og lo.

"I hope this is just somethings that we feel when we haven't talked in weeks... Or maybe months... Or years...?," sa Chris og så på pappa, som dro på skuldrene.

"I hope too," sa jeg, og så også på pappa.

"Have you felt pain before, without getting hurt?," spurte pappa, for å prøve å finne ut litt mer.

"Not so many times," sa jeg.

"Many times. Sometimes, maybe around once in a month I get these pains in my stomach, but it just fades away. Sometimes it comes back again... Why?," spurte Chris, og så på meg.

He doesn't know.

Jeg så fort bort på Natasha som stod bak alle. Hun hadde allerede sett bort på meg, og vi hadde nå øyekontakt. Hun viste nok ikke hva vi skulle svare, for hun bare stod der.

Jeg kremtet. "Erhm... Okay... Other things?," spurte jeg og så på Chris, som ristet på hodet.

"We can take a blood test to look more at it, but you will have to wait for answers. Okay?," Bruce brøt stillheten.

"Does both of us need to take the blood test?," spurte Chris.

"It will feel like it anyway," sa jeg og lo.

"I think that is the best idea, to be sure," sa pappa.

"So let's do it," sa jeg, før vi gikk mot labben.