Og før jeg viste det stod jeg ansikt mot ansikt med tvillingen min som jeg ikke hadde visst hvem var eller fantes.

It's the boy. It's the boy that said he couldn't save me in my mind. That explains a lot.

"Tris? Can you hear me?"

Jeg brøt ut av tankene mine. "Erm.. Yes. Just.. Just a distraction. You were saying?," jeg fokuserte på Chris som stod noen meter fra meg, og så ganske forvirret ut.

"I said hi," sa Chris forvirret.

"Yes, of course. Hello," sa jeg og prøvde å leke som ingenting imens jeg klødde meg bak på hodet.

"I am glad to finally see you again, and see that everything is okay with you. That he haven't come." Chris slapp ned de to bagene han hadde på skuldrene og kofferten han holdt i hånden, og før jeg visste det var jeg pakket inn i en klem.

"Who is he?," spurte jeg inn i skulderen til Chris.

"I will explain later." Chris brøt klemmen.

"Welcome home, kiddo," sa pappa imens han smilte. Han la en hånd på skulderen til Chris.

"I am glad to finally be home. Thank you," sa Chris og smilte tilbake.

"Home? What does this mean, mr. Stark?," hørte jeg en stemme spørre høylytt ett stykke unna oss.

Pappa tok opp den ene bagen til Chris. "Let's get away from here," sa pappa, før han begynte å gå med fast tempo mot utgangen. Jeg tok opp den andre bagen og fulgte etter, og bak meg kom Chris som slepte på kofferten sin.

*

Vi gikk ut av bilen hjemme, imens Chris så seg rundt med store øyne. "It isn't that much to see, come on," sa jeg utålmodig til han imens jeg holdt oppe døren. Pappa hadde allerede tatt heisen opp.

"It is. Like, it's so much bigger than where I come from," sa Chris og så bort på meg.

"I know. I have been there." Jeg pekte inn døren for å vise at han skulle gå inn.

"Yes, yes," mumlet han før han dro med seg kofferten inn. Jeg kom etter han med den ene bagen hans på skulderen.

"Get into the elevator. This bag is getting heavy, do you have stones in here?," spurte jeg og studerte bagen.

"No, just some of my stuff," sa Chris og lo imens vi gikk inn i heisen, og jeg trykket på knappen.

"Would you like some music as you are waiting?," spurte Jarvis når

"Jarvis, how many times do I have to say that a elevator trip doesn't take long?," sa jeg imens jeg tok ned i lommen min etter telefonen.

"It is if you are going to the moon," sa Chris og lo.

"Oh, how funny you a-," begynte jeg, men ble avbrutt av at heisen ristet også stoppet den opp. Det ble helt mørkt, til jeg skrudde på telefonen min, og det svake lyset lyset opp. "What happened?," spurte jeg og så meg rundt i halvmørket.

"The elevator stopped," sa Chris, og såvidt jeg kunne se trakk han på skuldrene.

"You don't say mr. obvious. We are stuck," sa jeg og la fra meg bagen med et dunk.

"Well maybe not," sa Chris og lo litt.

"What do you mean?," spurte jeg, før Chris løftet opp hendene. Jeg hørte knirking over oss, og plutselig skrudde lyset seg på igjen. "I meant this. Now click the button so we can get up." Chris smilte.

"What? How? Do you have superpowers too?," sa jeg, før jeg innså noe. "Wait... That makes sense, since our mother had superpowers..."

"Yes Tris. You are not the only one with superpowers, and we are not alone,-" sa Chris, men jeg avbrøt han.

"Of course we aren't, and of course I know. I am with the avengers, you know?," sa jeg, før heis-dørene åpnet seg.

"Here he is, Chris," sa pappa når han merket dørene åpnet. Jeg tok opp bagen som føltes dobbelt så tung ut nå enn den hadde gjort før vi kom inn i heisen.

"Nice to meet you all," sa Chris og smilte til Bruce, Thor, Steve, Natasha og Clint som satt i sofaene. Jeg la fra meg bagen der pappa hadde lagt den andre.

Når jeg blunket føltes det ut som at synet mitt ble svekket, og alt rundt meg ble mørkere.

This is nothing Tris, just walk it off.

Jeg prøvde å ikke bry meg om det, men til mer jeg gikk, til svimlere ble jeg, mørkere ble det, og sterkere ble hviskingen i hodet mitt.

"Hello darling. You maybe wonder why I am here again, or not where you are, but in your head of course. Maybe this isn't a good time?"

Stemmen i hodet, som jeg mente jeg hadde blitt kvitt kom nå tilbake, og den var sterk og vanskelig å ikke høre. Jeg la meg forsiktig ned på den ene sofaen som nå var tom, fordi de andre hadde gått for å hilse på Chris.

"Maybe it is a quite bad time? Since your twin just came home and you are tired... No. It's never a bad time. Not for me. So darling, maybe you would like to come back to me? I am missing your sweet kisses, or more like what you can help my father with. Because I promise you honey, that one day I will come back and then yo-."

Jeg ble ristet tilbake, bort fra stemmen. "Tris! Are you okay?," det var Chris som ristet på meg.

"I have it here!," hørte jeg pappa rope og så han kom løpende. Rett etter fikk jeg en iskald ispose på skallen. "Tris, are you okay?" Pappa så bekymret ned på meg.

"Yes," sa jeg lavt og nikket. "I think I am going to my room, to rest." Jeg reiste meg, men satte meg fort ned igjen når verden nærmest snurret når jeg stod oppreist.

"Oh god my head..," mumlet Chris imens han holdt seg på pannen. Jeg så rart på han, for hvorfor fikk han det vondt i hodet når det var jeg som hadde det?

"You can't walk yet," sa pappa. Han studerte meg nøye. "Thor, can't you carry Tris to her room?," spurte han og så på Thor, som stod bak alle.

"Yes, of course Stark," sa Thor og kom mot meg. Han hjalp meg opp, før han løftet meg opp i armene hans. Verden snurret enda rundt for meg, og jeg lukket øynene.

"Here you go miss Stark," sa Thor, og jeg åpnet øynene og merket jeg var i rommet mitt.

"Thank you Thor," sa jeg, og han satte meg ned. Jeg skyndte meg til sengen min, og la meg ned i den. Da hadde Thor allerede gått.

*

Minst tjue minutter senere kom Chris inn døren. "Tris, can I ask you a question?," spurte han forsiktig.

"Yes, of course. Go on," sa jeg og satte meg opp så jeg så han bedre.

"The voice in my head, what was that? I am sure you heard it too. It wasn't loud. I did hardly hear it. Who was it?," spurte han og kom nærmere meg.

"It's Zack."
"Zack?"
"Yes. I will tell you, so it's just to settle down. It's a long story."